Kommuner som lager nye varslingsrutiner eller reviderer gamle, må tenke på at det kan være toppledelsen det varsles om. Det skriver Kommunal Rapport på lederplass.

Åtte av ti kommuner og fylkeskommuner har varslingsrutiner, ifølge en undersøkelse av Fafo. Mange av dem er mangelfulle, og hvor godt systemet fungerer, får man ofte først svar på når rutinene anvendes i en konkret varslingssak.

Det er gjerne etter en opprivende varslingssak at politikerne kommer til at varslingsrutinene må gjennomgås og revideres. Rådmannen får ansvar for det forberedende arbeidet, men politikerne skal gjøre vedtaket.

Dilemmaet er imidlertid ofte: Hvem skal undersøke varselet når det er rådmannen det er varslet mot? Utgangspunktet for enhver varslingsrutine må være at den skal sikre at alle varsler blir forsvarlig behandlet, dvs. at behandlingen får et rettslig preg med grundige faktaundersøkelser og tilsvar fra berørte parter. Det bør også gå klart fram at å varsle til offentlig myndighet alltid er forsvarlig, i en rekke tilfeller endog en tjenesteplikt. Og ikke minst må rutinen ta høyde for at det kan være kommunens toppledelse det varsles mot. Dette er ikke lenger uvanlig.

Flere konkrete eksempler viser at én kanal for varsling ikke nødvendigvis dekker alle behov, og ikke alltid sikrer en behandling av varselet uten innblanding fra den det er varslet om. Derfor bør politikerne opplyse om alternative varslingskanaler. Det kan være kontrollutvalget, revisjonen, ordføreren, formannskapet eller en ekstern advokat. Uansett valg, bør man ha tenkt igjennom hvordan varselet så skal behandles – for å sikre den nødvendige tilliten til ordningen.

Les hele lederen i Kommunal Rapport »